Pierre de Coubertin
I begynnelsen av 1890-årene begynte Pierre de Coubertin å sammenfatte ideologien om at den olympiske bevegelsen er bygget på normer og verdier som er nedfelt i olympismen.
Coubertin vokste opp i en relativt velstående adelsfamilie, men har var i tillegg preget av politisk og sosial uro. Han var overbevist om at det franske samfunnet måtte gjennom reformer for å gjenvinne sin stilling som en sentral makt i Europa etter den fransk-tyske krigen i 1870-71. Under denne krigen ble den franske offisersadelen overkjørt av et effektivt tysk krigsmaskineri. Coubertin lette etter ideer som kunne forandre det han så på som et gammeldags utdanningssystem.
Pierre de Coubertin fant idealet for utdanningen i engelske kostskoler, som Eton, Rugby og Harrow. Sporten stod sentralt rundt disse skolene og idrettskonkurranser ble betraktet som et veldig godt redskap til den moralske oppdragelsen. Thomas Arnold, som var overlærer på Rugby var mannen bak idealet «muscular christianity», eller muskulær kristendom.
Arnold mente at sporten kunne tøyle de kroppslige driftene og utvikle kvaliteter som religiøsitet, mot, viljestyrke, lojalitet, ærlighet og evnen til å samarbeide. Courbertin drømte om at de som drev med amatørsporten skulle vise en idealborger i det harmoniske framtidssamfunnet.
Pierre de Coubertin fikk sitt store gjennombrudd først når han koplet ideene om den engelske sporten med ideer fra de antikke olympiske lekene. De antikke lekene hadde en kultisk og seremoniell ramme. Coubertin så et behov for å gi folket sterke kulturopplevelser med tanke på at det var et samfunn der tradisjonell religion ble mindre betydelig. Dermed kunne de moderne olympiske lekene spille en viktig rolle.
Coubertin ønsket at vinnerne skulle stå fram som idealer for folkemassene, slik som vinnerne i antikkens leker ble helter og forbilder. Han valgte citius, altius og fortius som olympisk slagord. Disse ordene betyr raskere, høyere og sterkere. Dette gjenspeiler 1800-tallets sterke tro på menneskelig framskritt. Coubertin mente at de nye olympierne kunne bli det nye presteskapet i en idrettsreligion som dyrket menneskets frihet, muligheter og demokratiske sinnelag.
I begynnelsen av 1890-årene samlet Pierre de Coubertin tankene sine til den olympiske ideologien olympismen, som fortsatt er den offisielle olympiske ideologien, etter over hundre å |  |
Skrevet av Åsne Lund.
